Tekst: Kyrre Hagen.

Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen.

Vi ble sittende lenge oppe i går. Det var så koselig å sitte inne i den runde domen, fyre på peisen, se på stjernene, spille julemusikk og skravle. Ja; og så skulle vi jo skrive innlegg til MCavisa.no og redigere bilder. Det ble rett og slett litt rangling på oss, og det var helt uten alkohol, for det fantes ikke i glampingen. Vi liker en øl etter endt kjøredag, og mulighetene for dette er litt variabelt i Tyrkia. Noen steder er det «No problem», mens andre steder ristes det på hode.

Vi har bestilt frokost i nitiden, men innfinner oss ikke før halv ti. Frokosten er i en annen ende av campen, helt ute på noen klipper med en fantastisk utsikt. På kanten er det et par hundre meter rett ned i avgrunnen. Frokosten står til resten av oppholdet; helt fantastisk. Her er alt hjemmelaget. Appelsiner, pasjonsfrukt, oster, omelett, kirsebærsyltetøy, oliven, børek, honning, grønnsaker, nøttepålegg, chalva, ristede nøtter, humus, spicy tomatpate, brød og te. Her er alt lokalt, og det smaker helt herlig.

Vi befinner oss fremdeles ved Lycian-veien, og finner en rute ut av dette området som vi ennå ikke har kjørt. Igjen får vi en nydelig utsikt over Middelhavet. Vi kjører en nordlig rute inn under fjellene og passerer en rekke byer, Karadere og Ova inkludert. Ser du på satellittbilde av dette område, ser du et sammenhengende teppe av plast-drivhus på mange kvadratkilometer.

Burcu Ahsap Carpenter Mobilya

Vi stopper for lunsj i Kalkan. Igjen spiser vi enket på et lokalt gatekjøkken. Rett ovenfor veien ligger et møbelsnekkerverksted. Her lager de møbler på bestilling. En kar driver og lakkerer understellet til et eller annet, i svart farge, med lakksprøyte. Arkitekten hadde to «knall og fall» i går på brostein i en bratt bakke. Dette lagde noen dugelige merker i veltebøylene på «Rallyen».

Jeg spør henne om vi ikke bare skal stikke bort til disse karene og få dem til å lakkere over. Vi har jo en egenandel på 700 euro. Vi prøver, og karen på utsiden vil mer enn gjerne hjelpe oss. Seansen er over på et par minutter. Dermed er de oppripa bøylene like fine som nye. Kanskje litt mistenkelig at alt annet på sykkelen er tilgrisa med søle, men det skal vi nok fikse i morgen. Arkitekten er strålende fornøyd, og hun må virkelig insistere for at tyrkeren skal ta imot 100 tyrkiske lire (ca. 80,- kroner).

Vi overnatter i julenissens hjemby

Siste etappe går på hovedveiene langs kysten, men det gjør ingenting for de er flotte, og slynger seg langs fjellet som stuper ned i Middelhavet. Været er strålende, det er godt og varmt, og asfaltdekket er det beste på turen. Det er bare å sitte og nyte. Vi har siktet oss inn på Demre som mål for dagens kjøring. Syklene skal jo leveres i to–tre tiden i morgen, så vi bør ikke ha for lang etappe. Demre er jo som du kanskje fikk med deg i del 2, hjembyen til St. Nicolaus, Sintarclaas eller Santa Claus som han etter hvert ble til. Demre er på ingen måte noen sjarmerende by, og vi ender opp med turens enkleste overnatting, uten frokost. Det ble å kjøre til det lokale supermarkedet for å gjøre innkjøp til frokost, men på strandbaren rett over veien for oss fikk vi en nydelig fiskemiddag.

I morgen venter sjarmøretappen inn til Antalya.