Tekst: Kyrre Hagen.

Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen.

Hotellet i Koycegiz er nok et hotell for tyrkiske turister. Vi er i hvert fall de eneste utlendingene her. Prisen for dobbeltrom inkludert havutsikt og frokost til kr 200,- gjenspeiler dette. Vi var veldig spesifikke på at vi skulle ha et røykfritt rom, men det sto likevel askebeger på rommet. Det regner i dag. Og en ting kan slås fast; våt tyrkisk asfalt er fryktelig glatt.

Dagens første etappe er på motorvei. Må rett og slett få unna noen mil om vi skal rekke det vi har tenkt oss. Vi har jo somla noe skikkelig disse dagene på tur. Begge er like glade i å finne veier utenom tradisjonelle kjøreruter, og vil så gjerne se hvordan dette landet ser ut fra innsiden. I tillegg oppdager vi hele tiden motiver langs veien og stopper til stadighet. Jeg tror rett og slett ikke noen andre hadde holdt ut å kjøre sammen med oss. Forhåpentligvis klarer vi å formidle en del av inntrykkene til dere. Motorveien er imidlertid ikke så rask som man skulle tro. Farten er stadig redusert til 70 og 50, og det er mye trafikklys og fotgjengerfelt der trafikken stopper helt. Det tar med andre ord mer enn dobbelt så lang tid som å kjøre en motorvei i Norge.

Tlos ruiner

Vi tar av motorveien og følger småveier sørover, gjennom små landsbyer. Tlos ligger 35 km sørøst for Fethiye, på en høyde med utsikt over elven Esen. Vi ser ikke denne elva i dag, men et spektakulært skydekke der toppen av åsene stikker gjennom. Det har sluttet å regne og været er slettes ikke verst. Tlos var er en av de seks store byene i det gamle Lykia. Du husker kanskje Lykian-veien som vi fortalte om i et av de første innleggene. Denne byen var den mest glamorøse metropolen i Lycian Union og et idrettssenter. Noen av ruinene her er opptil 4000 år gamle, og Arkitekten vil gjerne se hvordan de bygde noe som varer så lenge. Her er graver etter Tlos konger og et majestetiske romerske amfiteater som hadde plass til 20.000 tilskuere. Til sammenligning nesten like stort som et fullsatt Telenor Arena. Lokalbefolkningen bodde i Tlos helt frem til det 19. århundre.

Saklikent

Etter Tlos snor veien seg over noen utrolige åser. Vi kommer stadig til fine utsiktspunkt. Snart kommer vi frem til Saklikent som betyr «skjult by» på tyrkisk . Dette er et fantastisk juv, som er 300 meter på det dypeste, og med det et av de dypeste i verden. Juvet har blitt dannet gjennom slitasje på bergartene over tusenvis av år. Vannivået stiger nå i vintermånedene, og besøkende kan bare gå inn i de dypere delene om sommeren. 4 km av juvet er gangbart etter april, da mesteparten av snøen i Taurusfjellene har smeltet. Totalt er lengden på dette juvet 16 km langt, men vi får bare gå inn de første hundre meterne. Det er imidlertid ganske imponerende. I bunnen et det bare 10–15 meter på det smaleste, og det er steilbratte fjellvegger på hver side.

«Road kill» til lunsj

Etter suksessen i går med mat langs veien, stopper vi i dag på den enkleste form for gatekjøkken du kan tenke deg. – Skal vi ta sjansen, spør Arkitekten? – Ja, svarer jeg. Hun bestiller kokorec og gubben fyrer opp en grill inne i den falleferdige varebilen. På grunn av språkproblemer blir det hele ganske så enkelt. Kjøtt i brød. Nærmer «Road kill» kommer du ikke, men mette blir vi, og ikke dårlige heller skal det vise seg. Vi er ikke er eneste gjestene.

Det stopper et par karer i en gammel sedan. De har ei svær geit i bagasjerommet. De lukker opp for å se at den lever. Vi kjører bort til stedets motorsyklister (den yngre garde) for å ta et bilde. De syns dette er stas, og slår følge med oss et godt stykke videre på turen.

Glamping

På vei vestover kjørte vi forbi en glamping høyt oppe i fjellsiden på Lykian-veien. Her har vi nå tenkt å overnatte. Veien går rett bratt opp til campen, som viser seg å ikke være ferdig. Arkitekten stopper på det bratteste og klarer ikke holde sykkelen. Det blir knall og fall nr. 1. Så må vi ned igjen, og jeg instruerer henne i å ikke bruke bremsene for mye, og heller bremse med motoren. Uten mulighet for å bremse, og uten vilje til å gi seg utfor nedoverbakken, står Arkitekten med kun ett alternativ igjen: det blir knall og fall nr. 2.

Det er heldigvis en glamping til i området, Turkdomes Glamping (prøv gjerne å Google navnet og se på bildene). De har plass til oss og ligger bare 2 km unna. Her er ca. 7–8 iglo-lignende domer i en idyllisk fjellside. Vi får den med best utsikt, og rekker å sette oss ute i sola for å slappe av.

Snart får vi oppleve den mest fantastiske solnedgangen jeg kan huske å ha sett. Himmelen har skyer som farges fantastisk av sola mens den sakte forsvinner i havet. Samtidig er himmelen dyp blå. Inne i kuppelen har vi de mest luksuriøse fasilitetene så langt på turen. Stor seng, salong, peis, bad og wc. Vi får også servert en deilig middag her. Her skal vi ha det godt og varmt i kveld.

I morgen venter nye eventyr langs havet og i fjellene.