Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen.

Vi ville på motorsykkeltur i julen, og på grunn av pågående pandemi ble derfor valgmulighetene begrenset. Valget var derfor et reisemål som ikke var så altfor langt unna. Det sto mellom var Europas mest sydlige områder, og Tyrkia. Vi ønsket at temperatur og klima skulle være så godt som mulig for årstiden. Vi landa på Tyrkia! Mye av landet består av høye fjell, hvor det er vinter, planen var derfor å holde oss langs kysten, og kjøre litt inn i fjellene under 1.000 moh.

Mange syns nok det er unødvendig å reise når situasjonen er som den er med pågående pandemi. Vi hadde bestilt billetter i en periode da Norge var gjenåpnet og vi ikke lengre hadde restriksjoner. Det ble derfor en avveining om vi skulle reise eller ikke. Tyrkia har et betydelig mindre smittetrykk enn her hjemme, og vi valgte derfor å reise selv om smitten blomstret opp igjen i Norge. Turen kunne selvsagt blitt helt annerledes dersom vi hadde blitt smittet, men Tyrkia er kjent for godt helsevesen. I tillegg er vi begge fullvaksinerte og testet oss før avreise.

For å komme inn i Tyrkia måtte vi registrere oss, slik at vi fikk det de i Tyrkia kaller for HES-kode. Denne vises ved innreise og for å komme inn på offentlige steder, kjøpesenter, museer osv. I tillegg til dette har vi fulgt vanlige regler for munnbind, avstand og håndhygiene. Munnbind brukes i mye større grad både ute og inne i Tyrkia, men på mange steder er reglene med avstand ganske flytende.

Å komme seg til Tyrkia er enkelt, og det var en medvirkende årsak til at vi endte opp på dette. Hit går det direktefly, mens mange av alternativene som ble vurdert krever mellomlandinger. Det er ikke like billig å fly som tidligere, og med innsjekket bagasje må du regne med ca. kr 4.500.

Vi leide sykler på forhånd. Vi skulle kjøre mye småveier og ønsket derfor mindre sykler. Dette var vi utrolig godt fornøyd med. Utleieren hentet oss på flyplassen og allerede dagen vi landet var vi på tur. Vi hadde syklene åtte kjøredager, og for dette betalte vi ca. kr 3.000 pr. sykkel. Egenandel 700 euro. Arkitekten leide en «ny» Honda CRF250 Rally, og undertegnede leide en godt brukt Yamaha XT660R. Sykkelen var i god stand, og begge syklene hadde knastedekk som også fungerte greit på asfalt. Siden vi hadde hver vår sykkel, var vi godt fornøyd med valgene. Du trenger virkelig ikke noe større sykler her, om du da ikke skal ligge på motorveiene i lengre etapper eller sitte to på samme sykkel. I tillegg til toppboksene stroppet vi hver vår bag på baksetet.

Tyrkia har vakre områder å kjøre motorsykkel i. Kysten er vakker med mye strender og idylliske øyer. Her brukte vi mye tid, og kjørte blant annet deler av Lycien-veien, som er det historiske navnet på ei rute som strekker seg fra Antalya til Fethiye på Tyrkias sørkyst. Denne veien har varierende veidekke og mange fine utsiktspunkt. Vi fant også partier med fine grussveier. Fra Kaş til Fethiye kjørte vi inn i fjellene. Vi kom opp i høyden, og det var tydelig at det hadde vært frost om natten. I partier var det is på veien. Ikke mye, men nok til at vi måtte ta det med ro. Asfalten i Tyrkia er glatt, både når det er tørt og vått. Dette skyldes mye kalk i fjellet. Ta det derfor rolig, så du ikke ødelegger ferien din.

Tyrkia har mye historie å vise frem. Kanskje like mange gamle byruiner som Italia. Et av områdene vi besøkte var Lycia; som tidligere var en provins i Romerriket. De utviklet mange byer og utstyrte dem med teatre, bad, fora, templer og seremonielle porter. Dette ser du rester etter mange steder i områdene vi kjørte. Vi besøkte Patara og Tlos, som begge hadde gamle imponerende ruinrester fra bygninger og anlegg som var opp til 4.000 år gamle. Det finnes i det hele tatt utrolig mange områder å besøke. Vi var litt begrenset av årstiden, da det ligger snø i fjellene, men vi hadde likevel mer enn nok å velge mellom.

Mulighetene for innkvartering er mange, og valgene våre hadde stor variasjon. Den første natten hadde vi bestilt på forhånd, slik at vi ikke skulle ha altfor langt å kjøre den første kvelden, og for å ha adresse til registreringsskjema. Resten tok vi på sparket. De to overnattingene som vi husker best var den enkle overnattingen på Raziya pansiyon, hos Tante Raziye. Her hadde vi en fantastisk utsikt høyt oppe fra fjellsiden, og vi fikk med oss både solnedgang og soloppgang fra den fantastiske terrassen hennes. En annen minneverdig natt var i teltene til Turkdomes Glamping. Dette var luksus med fantastisk beliggenhet og luxuriøse bekvemmeligheter. Utover dette hadde vi varierende hotellstandard, og prisene varierte fra kr 180–670. Det var kun ett sted hotellet var fult. Vi forhåndsbestilte ikke noe underveis, men så reiste vi også i lavsesong.

Tyrkisk mat er variert – og det er rikelig av den. Vi spiste alt fra det enkleste gatekjøkkenet langs veien til dyre restauranter, og vi ble aldri dårlige av maten. Frokostene varierte fra enkle til utsøkte. Råvarene er alltid kortreiste. Bestiller du noen runder meze (en slags tapas forrett) og i tillegg en hovedrett, blir du stappmett. Vi spiste også skikkelig lokal kebab döner i ei bakgate i Köyceğiz. Det smakte helt nydelig. Prisene på mat er varierende, men etter norske forhold veldig rimelige. Det blir slanketur når vi kommer hjem igjen.

Som de fleste sikkert har oppfattet, har vi vært utrolig fornøyde med turen. Da vi fløy inn over fjellene til Antalya og så snøen som dekket åssidene, la vi forventningene på laveste nivå. Det var det ingen grunn til. Temperaturene var som på en norsk vårdag. Tyrkia er langt mer eksotisk enn man kanskje er klar over. Tyrkia har paralleller til land mange oppfatter som langt mer eksotiske. Det har mye å by på i forhold til historie, natur og ting å se og oppleve. Vi fikk et skikkelig eventyr.

Til slutt vil vi takke alle dere som fulgte oss på reisen vår. Håper dere ble inspirert, og at dere ser at et skikkelig eventyr kan være mye nærmere enn du tror. Vi får håpe dette ikke blir så vanskelig i tiden fremover, da er det i tilfelle bare å komme seg over dørstokken hjemme.

Takk for følget og ha et riktig Godt Nytt År!